Tankesurr

Jeg tenker veldig mye, jeg kan ligge en hel kveld og ikke få sove fordi jeg tenker på at jeg tenker for mye og at jeg snart burde slutte å tenke så mye fordi det er så slitsomt. I går kveld lå jeg altså og tenkte på at jeg ville skrive ned noen av tankene mine her, slik at de kanskje forblir på bloggen og ikke inni hodet mitt. Jeg er nemlig sinnsykt trøtt i dag, bare fordi jeg surrer rundt i mitt eget hodet når jeg egentlig burde sove søtt. Dette innlegget blir kanskje mer for min egen del enn for andres, så feel free to overse det, men jeg må få utløp for de en eller annen plass...

Jeg tenker mye på om jeg har blitt gammel, og da mener jeg gammel i hodet og ikke antall år jeg har levd. Jeg orker ikke ting som jeg orket før, jeg blir for eksempel sliten av tanken på å feste. Det er greit nå og da, men da skal det være i godt selskap og helst ikke ende opp på byen for der syns jeg det er så mange unge småttiser.... Skjønner? Jeg er jo ikke akkurat gammal sjæl, men allikevel føler jeg at byen er et tilbakelagt stadie. Jeg vil mye heller gå turer med gode venninner og drikke varm og god te mens jeg ser koselige TV-program, enn å drikke og feste og hyle. De siste årene har jeg nesten utelukkende blitt dårlig dagen derpå, og jeg sover bort halve dagen fordi jeg er så innmari sliten. Er jeg blitt gammel og kjedelig eller er det bare et stadie?

Jeg tenker på mindre viktige ting også, som for eksempel bussturen hjem. Jeg sitter på bussen helt til siste holdeplass, der snur bussen og kjører samme vei tilbake. I mitt hodet er det en selvfølge at jeg skal av på denne holdeplassen, spesielt siden jeg tar den fra byen som faktisk er første holdeplass. Det er vel ingen som sitter på tilbake samme veien som de kom? Jeg tenker derfor at det er helt unødvendig og plinge når jeg skal av, for bussjåføren skal uansett stoppe og jeg skal selvfølgelig av. Allikevel observerer jeg at andre mennesker som sitter på samme lengde som meg, plinger før vi når siste holdeplass. Jeg innser at dette ikke er noe å henge seg opp i, og at jeg strengt tatt bare kan plinge jeg og, ingen kommer vel til å henge meg av den grunn. Men, dette er altså noe jeg grubler fælt på. Er jeg veldig unormal, eller tenker alle sånn?

Jeg tenker at jeg vil ha større plass, kanskje et hus, og helst med to etasjer. Da føler jeg meg mer fri tenker jeg, større plass, masse rom og boltre seg på. Et helt eget rom til tørking av klær, et helt eget rom til kontor og papirer. Og hver gang jeg tenker på det, får jeg panikk. Jeg tenker at jeg vil ha unger en dag, sånne søte små som ligner litt på meg og litt på Einar, og som løper rundt i alle de fine rommene i huset mens jeg lager middag og takker Gudene for at jeg er så heldig. Så får jeg panikk igjen...

Jeg tenker at jeg snart må få meg fast jobb, å gå på tremåneders kontrakter er litt for skummelt. Jeg tenker at hvis jeg bare tjente litt bedre kunne vi kjøpt hus. Jeg tenker at hvis jeg tjente bedre skulle jeg hatt et fadderbarn, eller hjulpet noen, fordi jeg er så heldig å ha fast jobb med god inntekt.

I bunn og grunn tenker jeg alt for mye, og jeg tenker da spesielt mye på at jeg må slutte å tenke så mye. Jeg blir sliten av all tenkinga, og kjenner jeg ofte sitter og biter sammen tenna og strammer kjeven fordi all tenkinga gjør meg stressa. Hvorfor er det så vanskelig å slutte og tenke?

Nå tenker jeg at det innlegget her er alt for langt, så jeg skal stoppe. Jeg skal på trening i dag, og skal prøve å få litt utløp for alle tankene der. Det hjelper jo ingen at jeg tenker så fælt! Fra nå av skal jeg bare tenke på hvor heldig jeg egentlig er, hvor mye jeg faktisk har, at hus og fast jobb kommer når det kommer, også skal jeg akseptere det faktum at jeg plinger når jeg skal av bussen selv om det er siste holdeplass.