Emma ❤

Den 24. november 2012 fikk vi verdens fineste skatt - ei lita jente som vi valgte å kalle Emma. Etter 11 timer igangsatt fødsel kom hun. Frisk, rask og helt perfekt! Vi var superstolte og så glad for å endelig ha supersøtisen vår her. Verdens fineste Emma!

Å få Emma skulle ikke bli lett. Etter en legetime i april 2011 fikk vi vite at det å få barn ikke nødvendigvis ville være fort gjort. Etter et par runder på sykehuset fikk vi beskjed om at de kunne hjelpe oss i form av hormoner, og dette måtte vi bestemme oss for innen kort tid. Vi hadde i utgangspunktet ikke tenkt å få barn enda, men visste at vi ville bli foreldre om ikke alt for mange år. Valget ble enkelt og jeg begynte på hormoner i oktober. Det varte og rakk, men den 12. mars 2012 fant jeg ut at jeg var gravid. Happy! Skjelvende klatra jeg opp stigen til andre etasje (vi holdt på å pusse opp), og ga Einar en liten gavepose med to små bodyer og den positive testen. Hihi. Det var en morsom, rar og annerledes dag. Fra det øyeblikket kunne jeg ikke drikke alkohol, løfte tungt, spekemat og medium stekt biff og jeg måtte ta folatsyre, spise rett og holde kroppen min i tipp topp form. Fra et minutt til et annet liksom. Fascinerende.


Det var et langt og for min del kjedelig svangerskap. Jeg har alltid vært utålmodig og hadde i grunn ikke tid til å vente 9 måneder før jeg fikk se nurket. Vi hadde ultralyd i uke 8, 15, 18, 21 og 32. Uke 8 skyldtes at dette var et svangerskap trigget av hormoner (kanskje) og derfor fikk vi sjekke at alt var i orden. I uke 15 var jeg inne med nyrestein. Uke 18 er jo den ordinære kontrollen og siden vi ikke klarte å se kjønnet bestilte jeg privat UL i uke 21. Der fikk vi vite at vi ventet ei lita jente ❤ Vi fikk også vite at termin var den 25. november. Morkaka lå veldig langt ned og de ville derfor ta en ny UL i uke 32. Denne gikk helt fint og vi slapp keisersnitt. Det var vi svært fornøyd med.


På kvelden mandag 19. novemeber fikk jeg rier. De kom og gikk med 3 minutters mellomrom og ble sterkere og sterkere. Vi hadde dusjet, pakka bagene og sto klare til å dra da de bare stoppet opp. Stille. Nada. Med andre ord, vi skulle ikke få møte mini helt enda. Skuffa og sur(!) gikk jeg og la meg. Tirsdag og onsdag var det lite liv i magen. Emma var alltid helt turbo inni der, og hvis jeg spiste eller drakk noe kaldt eller søtt så ble hun loco. Men, ikke nå. Det var bare noen svake og små dytt, og hun responderte ikke hvis vi dyttet i henne. Jeg ble nervøs og på kvelden onsdag kontaktet vi sykehuset. En ultralyd viste vekstavvik hvilket jeg ikke hadde hatt tidligere i svangerskapet. Kl 03:00 23. november fikk jeg beskjed om å møte på sykehuset kl. 11:00 dagen etter og sjekke at vekstavviket var et faktum. Timen kom og jeg fikk en ny ultralydundersøkelse sammen med CTG. De fikk bekreftet vekstavviket og var redd morkaka var i ferd med å svikte. "Derfor tror jeg det er greit at vi setter igang fødselen i dag" sier legen. Jeg tror haka mi datt på gulvet og egentlig aldri ble plukka opp igjen. Kort fortalt, kl 13:00 samme dag troppet jeg og Einar opp på Barsel Vest på St. Olavs og fikk startet fødselen. Beskjed ved klar; dere kan dra hjem også kommer dere kl 11:00 i morgen. Da legges du inn, og babyen er her i løpet av helga. I løpet av helga skulle vi bli foreldre. Det var en rar følelse!



Vi møtte opp kl 11:00 dagen etter og fikk da beskjed om at vi måtte regne med at dette kunne ta tid. De fleste ville ikke oppleve rier før kanskje neste dag. Men, jeg har jo alltid hatt det travelt så jeg hadde ikke tid til det :P Kl 15:00 sa jeg ifra til Einar at nå, nå snakker vi rier. Og fra det av gikk det slag i slag. Jeg hadde vel rier med ett minutts mellomrom fra omtrent kl 18:00. Ca 21:00 gikk vannet - for meg var det en smerte fra en annen verden. Riene før dette var piece of cake. Jeg rabla rett og slett. Heiv meg ut av senga i desperasjon og takker gudene for at Einar var kjapp i reaksjonen og tok imot meg. Blodtrykket dalte og jeg kjente det begynte å svartne. Fra å tenke at naturlig fødsel var eneste alternativ fikk jeg ikke lenger et valg, noen minutter (tror jeg?) senere kom anestesilegen med epidural. Thank heaven! Denne fungerte i omtrent en time før jeg kjente presset. Kl 01:00 begynte pressriene, og klokka 01:48 - etter klipping, hyling, drypp og sugekopp - så Emma dagens lys. Det gikk vel sånn ca 2 sekund fra hun kom ut til jeg hyla "Koffor skrik hu ikke!??!" Hehe. Igjen, jeg har det veldig travelt, og fikk beskjed om å gi den stakkars kroppen litt tid. Kort tid etter på kom verdens fineste lyd. Noe så utrolig pent og nydelig som denne babyen hadde jeg faktisk aldri sett ❤


 Og her er vi da. Vi har blitt en liten familie - Einar, Beira, Emma og meg. Hun er bestemt, hissig, merkelig, nydelig og så fin som bare Emma kan bli ❤ Hun hyler hull i hodet på meg og får hjertet mitt til å smelte, alt i løpet av ett og samme minutt. Hun gir meg dårlig samvittighet, hun gir meg mening og nytt perspektiv. Hun beriker, forandrer og utfordrer meg. Hun gjør meg til en mamma. Det er rart, fint og herlig. Jeg er riktig så heldig som fikk en bitteliten Emma!

❤ Emma Dalhøy Sveen. Født 24.12.2012 kl. 01:48 ❤

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar