Tusen takk for et heftig, innholdsrikt, krevende, utfordrende, morsomt, lærerikt og spennende år!
Velkommen 2016!!
Måtte du bli like innholdsrikt, morsomt, lærerikt og spennende, men kanskje litt roligere og hverdagslig enn det gamle.
Godt nyttår til alle fine der ute! Håper 2016 blir alt vi ønsker oss!!
Gjør et forsøk på å rydde opp i kråkereiret før jul...
Mellom trass, våkennetter, barnehage, krabbing/klatring/fall/gråt/trøst, og forsøk på å ivareta hus og ekteskap er bloggen helt, helt bakerst i rekka over ting som skal gjøres. Nå prøver jeg å klemme inn litt egenpleie i lista over, for første gang siden juni. Magnus får tenner og sover ikke om natta, så nå er vi passe fornøyd med at tida går fort og Magnus vokser seg til for hver dag som går.
Jula er like rundt hjørnet, og nå har Emma blitt så stor at hun finner stor glede i alt førjulstida bringer med seg. Forhåpentligvis vil roen senke seg når Sølvguttene synger jula inn den 24., men før det leves det i komplett kaos og søvnløshet.
Derfor skal jeg nå nyte mine timer i frisørstolen. Det som en gang var så kjedelig har plutselig blitt til et herlig øyeblikk av alenetid.
Ønsker dere alle en fin innspurt til julefeiringa 😊
Emma er hjemme fra barnehagen i dag. Hun våknet med et igjenklistret øye fullt av værk. Øyekatar sikkert nok. Hun kan jo egentlig i barnehagen selv om hun har øyekatar, men hun sov dårlig i natt og spurte pent om å få bli hjemme. Tøff i trynet sa jeg ja, etter en natt med nada søvn. Det har gått over all forventning faktisk! Det merkes at hun har blitt større. Det er masse av trass i hverdagen, men hun godtar ting når det forklares hvorfor vi sier nei eller lignende. I går hadde hun med en venninne hjem og det gikk så utrolig bra! Jeg har allikevel fått satt tålmodigheten min på prøve i dag. Emma har mast i hele dag etter vafler. Så når Magnus endelig tok seg en dupp, lagde jeg vafler. Emma tar ett vaffelhjerte også sier hun: "No e æ fædi. Æ like ikke sånn æ, mamma!"
The joys of motherhood...
Denne nydelige jenta her er faktisk helt ferdig med bleier! Hun har gått uten bleie på dagtid siden sommerferien og har hatt minimalt med uhell siden vi startet. Emma var selv klar for å slutte og ønsket selv å få lov til og starte med truser. De første ukene var det selvfølgelig uhell, men jeg hadde trodd det skulle bli mye verre. For Emma sin del løsnet mye da vi tok turen til Lindex og kjøpte Spiderman-truse ☺ Der sto vi på gutteavdelingen og jenta strålte av lykke. Det er så fint med Emma, hun går sine helt egne veier. Alle jentene i kullet hennes er helt Frost-frelst (Disneyfilm om prinsesser), og selv om Emma også liker filmen og synger sangene, har Spiderman allikevel blitt den store helten. Barnehagen syns det er flott at vi bygger opp under dette, men jeg kan ikke forstå hvorfor vi skulle la være? Lite er så nuskete som Emma i Spidermandrakt med polstrede magemuskler 😀
(Tilbake til bleieslutt)
Den siste uka har jeg våknet av at Emma er på do om natta. Bleiene er tørre om morgenen, også de nettene hvor hun ikke har gått på do har bleien vært tørr. I kveld spurte hun om å få sove i truse, og det må jo være greit. Så i natt sover hun på tissemadrass og vi har ekstra laken og dyne i bakhånd.
Herlighet hvor stolt vi er av jenta vår som er så stor og flink! 😍
Av og til er det greit å være stuck. Jeg er stuck i sofaen med en liten, trøtt Magnus sovende på armen min. Det er Glee på tv'en, og siden det er en juleepisode klarer jeg å kose meg med det og :)
Det sitter faktisk en liten mann i sofaen min 😀 Han har blitt så stor! Helt uaktuelt å ligge altså, det har han gjort 8 et halvt år snart så det er han ferdig med. Hehe. Det er mye som endrer seg for tiden; mange flere og langt høyere lyder, frustrasjon over å ikke mestre ting han absolutt ønsker å mestre, forsøk på kravling, sitte istedet for ligge... Lista er lang. Vi holder for øyeblikket på å gjøre ferdig rommet hans (viktig å bruke god tid vet dere o_O), forhåpentligvis står det ferdig i løpet av helga. Han er så urolig og bråkete når han sover, så nå begynner vi å bli klare for nattesøvn igjen. Han spiser jo ikke om natta i hele tatt og han våkner av oss når vi legger oss og går på do og den slags. Så, nå er det vel dags. Allikevel kjennes det litt rart ut. Babyen min skal på eget rom! Uhuu. Einar, skal vi få en til? :D (Bare tuller, mor er mer enn fornøyd nok, og èn til er ikke i planene)
Her har vi gått inn i en aldri så liten vær-depresjon. Regn, regn og atter regn, akkompagnert av 10 varmegrader og vind... Sol, sol kom til meg!
Where have you been all my week?
Nå sitter jeg faktisk i frisørstolen hos Grønn Spire i Trondheim. Endelig litt etterlengtet alenetid samt et hår in need for litt pleieog kjærlighet. Grønn Spire er en økologisk frisørsalong og hårbehandlingen forgår med naturlige midler som er mildere for håret. I dag kjører vi lystoning på mitt hår, forhåpentligvis noe som blir bra og som gjør at jeg kan droppe bleking av håret. Nå som jeg har oppnådd den lengden jeg ønsker på håret, er det kjedelig og ødelegge det med kjemikalier.
Ellers går livet sin vante gang, ca 200 km/t. Dagene går i ett og Magnus begynner å få litt faste rutiner. Han begynner dessuten å bli en rund, liten klomp - glad i mat sliksom resten av familien 😊 Fine gutten, rolig som dagen er lang og stort sett blid som ei sol. Han er allerede en fyr somvet å sjarmere sin mor, og at den gutten der vlir bortskjemt er det vel ingen tvil om.
Emma utvikler seg i en rasende fart. Snakker og snakker og snakker... Phu! Jeg har vel forstått at akkurat æren dor snakketøyet og aktivitetsnivået på den jente er jeg nødt til å ta. Hihi. Hu har så innmari mange meldinger å komme med og er riktig så streng og rettferdig. "Pappa, du må ikke ta sokoladen t mamma min. Hu bli lei sæ, og det e ikke pent gjot." Snille, søte Emma som har pappa'n sin godt tvinna rundt lillefingeren. Akkurat sånn som det skal være 😊
Nå er det jo sommer her i Trondheim (+6 grader og regn...) og jeg regner med denne sommeren går fort. Jo mer stabil hverdagen blir jo sterkere kommer jeg nok tilbake bloggmessig, men enn så lenge er jeg meget takknemlig for den alenetida jeg får.
Vi snakkes plutselig! 😊
Dagene går og tida rekker ikke til. Men...
16. mars 2015 kom lille Magnus til verden. Han kom som ei kule - første rie kom 06:10 og 09:58 var han ute. Kunne gått fortere hvis ikke mor sjøl hadde slått seg vrang og nekta å presse... Til mitt forsvar er det styggvondt å føde, og særlig uten epidural når ungen setter seg fast og jordmor fysisk må hjelpe til! Første gang jeg har truet med å ta liv og kjent at jeg faktisk mener det med hele mitt hjerte. Grøss og gru! Hehe.
Etter hvert som vi kommer på plass med rutiner og får kjørt inn den nye hverdagen med små, vil bok kanskje bloggen begynne å leve igjen. Enn så lenge ligger den i kunstig koma.
På bilde er Magnus 6 uker gammel, tiden går liksom fort og sakte på én gang for tiden :)
Denne klompen her har vært hjemme fra barnehagen hele uka. 39,5 i feber søndagskveld og rimelig lite nattesøvn gjorde at mandag ble hjemmedag. I tilsynelatende bedre form og med et sterkt ønske om å få ut å leke, tok vi oss en liten tur på lekeplassen før Einar kom hjem fra jobb. En liten dupp senere var feberen tilbake og vi gikk inn i nok en søvnløs natt. (Hva var det jeg sa om å ha senga for seg selv...?) Uansett, med null andre symptomer og godt humør og lekevilje på dagtid, gikk tankene fort til tenner... Emma har nemlig ikke fått de fire siste jekslene og det, i kombinasjon ned en noe snedig ånde, gjorde at jeg ba klompen gape så høyt hun kunne. Og jada, intet mindre enn tre (!!) jeksler på èn gang! Stakkars Pokimo'n min♡ "Emma få stojpie (storjente) tann no." Så, nå får vi ta en dag av gangen. Ibux hjelper litt til kvelds, men det er nok mer fortvilelsen over å være så sliten som tar henne. I sta tryglet hun om å få dra i barnehagen i morgen: "Emma klaje det, mamma!" gjennom tårer og hikst.
Av og til er det vondt å være mamma, bare fordi man vil gjøre alt for at de skal ha det bra, men til syvende og sist "bare" er en mamma. Men, kos og nuss kan jeg tilby i fleng, og det hjelper heldigvis litt♡
Hei fine folk!
Du vet du blogger sjeldent når du føler du må starte hver bloggpost som et reisebrev... Tida går liksom fort og sakte på én og samme tid, og denne bloggen kommer langt ned på lista over ting jeg føler for å gjøre når man endelig plasserer stumpen i sofaen. Dessverre.
Her har vi gjort unna 1,5 uke med sykdom. -Einar avsluttet hotellhelga mi med å bli syk. Jeg fulgte opp på mandag kveld. Så da lå vi der da - mannen med kraftig influensa og jeg med lungebetennelse. Emma holdt seg heldigvis frisk og rask, og var utrolig snill og forståelsesfull gjennom det hele. Ikke at hun hadde særlig valg, for vi var begge rimelig nedkjørt. Nå er vi friske alle som en, kun en snufsete mamma som henger igjen.
I dag er jeg i uke 37+0. Det betyr at hvis lillebror blir født nå, vil han ikke bli regnet som prematur. Jeg er ganske klar for å få han ut nå, men han skal få bli så lenge han mener det er nødvendig. Han veier nå ca 3 kilo og er noen-og-førti cm lang. Han sparker og turner, men det merkes at det blir mindre plass til akrobatikken hans. Jeg er i grunn blitt en rund ball, man kan ikke se at jeg er gravid dersom man ser meg bakfra. Jeg er mindre enn jeg var med Emma, men så er jo også lillebror noe mindre enn hva Emma var. Dersom jeg går på overtid og ender med å bli igangsatt er det akkurat 5 uker til dato for igangsetting i dag. Så, om noen uker er han her - uansett hvor vrien han måtte ønske å være.
I dag har jeg også vært på jobb og sagt farvel. Jeg ble jo 100% sykemeldt forrige onsdag grunnet lungebetennelsen, så jeg har ikke vært på jobb siden da. I morgen går jeg offisielt ut i permisjon, så i dag var det innlevering av adgangskort og diverse ting som måtte på plass i forbindelse med at jeg slutter. Siden jeg er vikar er det jo slik at jeg ikke egentlig skal tilbake etter permisjon - selv om jeg vel har mine mistanker om at jeg ender der enda en gang. Det er noe med disse vanene :)
Avslutter med noen bilder fra de siste ukene. Den fine lille jenta på bildene under utvikler seg i rekordfart og 2-års trassen er i full blomst. At det kam være så forferdelig å kle på seg eller skifte bleie var jeg ikke klar over, men det ropes "mord" gjennom tårer og snørr, så det må nok være rimelig opprivende for en liten kropp...
Håper dere har det flott, kanskje neste gang jeg roter meg inn på bloggen her, er for å fortelle at lillebror har meldt sin ankomst. Det er lov å håpe :)
Hilsen
onkel Reisende Mac
For et par helger siden rev vi samtlige vegger på det som opprinnelig skulle bli Lillebror sitt rom og skulle "bare" slenge nye plater på veggene og gips i taket. Emma skulle da få dette rommet også kunne vi pusse opp Lillebror sitt litt senere siden han allikevel blir boende inne hos oss en stund.
Nå har det seg slik at når man "skal bare" i oppussingsverden, får man seg ofte noen overraskelser. Oppussing av rommet blir noe mer omfattende og tidkrevende enn hva vi hadde håpet på og arbeidet faller på Einar. Da han hentet meg etter jobb i går lå det et brev og ventet på meg i forsete. Der fikk jeg tilbud om en natt på hotell, fra lørdag til søndag, slik at jeg kan sove ut og slappe av. Emma er hos svigers og Einar kan dermed bråke og hamre og banne, uten å forstyrre noen. Jeg er nemlig tilbake i dvalemodus og sover det jeg klarer mellom slagene. Så, her er jeg altså på hotell! For en luksus!! Slikt unner vi oss aldri og dette er virkelig noe som føres på gravid-kontoen; jeg trenger å hente meg inn, Einar trenger å få arbeidsro. Jeg er ekstremt heldig som har en så snill og hensynsfull mann, og at vi er i en posisjon hvor vi kan gjøre dette hvis vi ønsker.
Love you, Einarklomp! Du e FOR snill og god med mæ.💜
På badet er det kombinert dusj og badekar og tidvis trenger jeg hjelp for å komme meg over kanten på badekaret etter jeg har dusjet. I dag trengte jeg det. Og idet jeg lander trygt på gulvet og ber om et håndkle fra min nydelige ektemann kommer det tørt: "Skal æ spring i garasjen å hent presenningen?"
I gode og onde dager folkens 💑👎
I dag er jeg 34+1 uker på vei. På søndag er det 6 uker til termin. På mandag kan jeg kalle meg selv høygravid.
Lillebor er nå (gjennomsnitlig hvert fall) 40 cm lang og veier 2300 gram. Han hviler visst nok i livmoren nå, og skal i teorien ha så lite med plass at spark og slag har avtatt. Det siste kan jeg avkrefte, det er bare tull. Han ligger med hodet ned, rompa opp og ut til min venstre og tåfisene drar han elegant opp og ned ribbeina på høyre side. -Kjempegodt! Anbefales!
Jeg sover dårlig. Magen er så tung og gjør at jeg vipper i overkant mye når jeg sover på siden. Jeg ligger med pute mellom knærne for bekkenet sin del, men sover urolig og har mye vondt i ryggen. Det er faktisk fullt mulig å sove på ryggen enda, jeg for min del vil kanskje tørre å påstå at det er den sovestillingen som er best - problemet er bare at jeg snorker som en traktor og da sover visst ingen andre i huset her...
Jeg vagger når jeg går. Jeg må fokusere for å gå rett i ryggen for kroppen syns det er mest naturlig å kjøre på med skikkelig svai i korsryggen. Jeg har dødsangst hver gang jeg går på glattis (les: går til/fra barnehagen) for det gjør så sabla vondt å gå anstrengt for bekkenet. I dag ramla jeg etter en real strekk av venstre fot. Jeg sto med tårer i øynene og håpet at ingen hadde sett meg. Det også anbefales, spesielt hvis du har bekkenløsning og nerveklem.
Jeg griner når Einar blir bare bittelitt irritert på meg. Hulker faktisk. "Æ blir lei mæ når du e sint!" ... Man blir visst 2 år og helt potetmos i hodet av å være gravid. Når han ler blir det verre. Da tuter jeg. Snørr og tårer. Totalt ubrukelig!
Jeg har kviser over alt. Ser ut som en ekte fjortis. Pizzatrynet har vel sjeldent vært mer beskrivende. Håret er tørt og magen er som ei sol av strekkmerker. Jeg har vann i føttene og sliter med å finne sko som passer, det er liksom ikke sesong for slippers. I dag tok jeg av meg forlovelses- og gifteringen når jeg skulle bake - det var en kamp for å få de av og nå får jeg de søren ikke på igjen. Kald krig mellom meg og dem for øyeblikket.
Så, nå ligger jeg i badekaret for litt egenpleie. Jeg tror jeg kunne vært villig til å drepe for en kald øl... Jeg har ansiktsmaske for å gi meg selv troen på at uren hud skyldes dårlige matvalg og ikke en shit load med hormoner. Jeg tenkte et bad ville være avslappende - vektløst - avlastende for ryggen. Men, her ligger Keiko som en stranda hval og vil helst bare slippes fri. Så, kjære forestående fødsel: kom gjerne på besøk. Bli en stund. La oss sammen løse denne floken som min store, lite samarbeidsvillige kropp skaper. La oss gi liv istedet for å sakte drepe livsgnisten. Og for guds skyld, gi meg tilbake normale føtter - jeg har jo så mange fine sko!
Hilsen Keiko
klar for fødsel
