Hilsen fra Keiko

I dag er jeg 34+1 uker på vei. På søndag er det 6 uker til termin. På mandag kan jeg kalle meg selv høygravid.

Lillebor er nå (gjennomsnitlig hvert fall) 40 cm lang og veier 2300 gram. Han hviler visst nok i livmoren nå, og skal i teorien ha så lite med plass at spark og slag har avtatt. Det siste kan jeg avkrefte,  det er bare tull. Han ligger med hodet ned, rompa opp og ut til min venstre og tåfisene drar han elegant opp og ned ribbeina på høyre side. -Kjempegodt! Anbefales!

Jeg sover dårlig. Magen er så tung og gjør at jeg vipper i overkant mye når jeg sover på siden. Jeg ligger med pute mellom knærne for bekkenet sin del, men sover urolig og har mye vondt i ryggen. Det er faktisk fullt mulig å sove på ryggen enda, jeg for min del vil kanskje tørre å påstå at det er den sovestillingen som er best - problemet er bare at jeg snorker som en traktor og da sover visst ingen andre i huset her...

Jeg vagger når jeg går. Jeg må fokusere for å gå rett i ryggen for kroppen syns det er mest naturlig å kjøre på med skikkelig svai i korsryggen. Jeg har dødsangst hver gang jeg går på glattis (les: går til/fra barnehagen) for det gjør så sabla vondt å gå anstrengt for bekkenet. I dag ramla jeg etter en real strekk av venstre fot. Jeg sto med tårer i øynene og håpet at ingen hadde sett meg. Det også anbefales, spesielt hvis du har bekkenløsning og nerveklem.

Jeg griner når Einar blir bare bittelitt irritert på meg. Hulker faktisk. "Æ blir lei mæ når du e sint!" ... Man blir visst 2 år og helt potetmos i hodet av å være gravid. Når han ler blir det verre. Da tuter jeg. Snørr og tårer. Totalt ubrukelig!

Jeg har kviser over alt. Ser ut som en ekte fjortis. Pizzatrynet har vel sjeldent vært mer beskrivende. Håret er tørt og magen er som ei sol av strekkmerker. Jeg har vann i føttene og sliter med å finne sko som passer, det er liksom ikke sesong for slippers. I dag tok jeg av meg forlovelses- og gifteringen når jeg skulle bake - det var en kamp for å få de av og nå får jeg de søren ikke på igjen. Kald krig mellom meg og dem for øyeblikket.

Så, nå ligger jeg i badekaret for litt egenpleie. Jeg tror jeg kunne vært villig til å drepe for en kald øl... Jeg har ansiktsmaske for å gi meg selv troen på at uren hud skyldes dårlige matvalg og ikke en shit load med hormoner. Jeg tenkte et bad ville være avslappende - vektløst - avlastende for ryggen. Men, her ligger Keiko som en stranda hval og vil helst bare slippes fri. Så, kjære forestående fødsel: kom gjerne på besøk. Bli en stund. La oss sammen løse denne floken som min store, lite samarbeidsvillige kropp skaper. La oss gi liv istedet for å sakte drepe livsgnisten. Og for guds skyld, gi meg tilbake normale føtter - jeg har jo så mange fine sko!

Hilsen Keiko
klar for fødsel