Magnus ❤

Den 16. mars2015 fikk vi enda en nydelig skatt - denne gangen en liten gutt som har fått navnet Magnus. Etter 3 timer og 48 minutter, banning og hyling, kom han. Frisk og rask, ti fingre og ti tær. En helt perfekt liten gutt! Vi føler oss så innmari heldig som har fått to så fine og ønskede barn. Fineste, snilleste Magnus!

Siden veien til å få Emma var lang var det avklart at idet vi ønsket en til skulle jeg settes rett på hormoner. Jeg startet igjen på Pergotime i mars, hadde en kjemisk graviditet i mai og ble gravid med Magnus i juni. Igjen var kroppen snudd på hodet. Jeg skjønte at jeg var gravid uten at jeg egentlig hadde noen god grunn til å mistenke det. Jeg bare visste at det måtte være. Jeg tok en test på doen på Solsiden av alle ting, men det er noe med disse veldig etterlengtede barna - man sitter ikke 7,5 time med pensjonsavtaler og venter til man kommer hjem. Testen ble positiv med èn gang og jeg måtte selvfølgelig ringe Einar. Igjen skulle vi bli foreldre. To tanker gikk gjennom hodet: "Jaaaa!!" og "Herregud, ka har vi gjort!?"


Svangerskapet med Emma var tungt psykisk, dette svangerskapet var heller tungt fysisk. Bekkenløsning som kom og gikk, veldig mye murring og kynnere samt den vanvittige trettheten. Allikevel et letter svangerskap og et svangerskap hvor jeg klarte å stå i jobb nesten hele veien. Denne gangen kunne vi følge det normalet forløpet hva gjelder ultralyd, en ekstra kontroll i uke 34 grunnet veldig nedpress og modningsrier eneste. Termin ble satt til 8. mars, men "alle" mente han kom til å komme tidligere siden jeg hadde så mange tegn til fødsel så tidlig som i uke 30. Nuvel, Magnus hadde det på ingen måte travelt...

8. mars kom og 8.mars gikk. 9. mars og... 10. mars og... Man kan vel si det slik at hvis ekteskapet vårt tålte disse dagene med overtid, er det fint lite som kan knekke oss. Jeg var som hentet ut av bøker om troll og skrømt. Sur og gretten, grinete og krass. Huff og huff. Jeg likte jo faktisk ikke meg selv. Jeg gjorde meg selv deppa av og være meg selv. Men, altså, man er tung, sliten og lei, man har en dato i hodet for å gjøre de lange 9 månendene mer overkommelig. Selv om man vet at man mest sannsynlig går på overtid, og er overbevist om at dette er helt fint og greit, så surner man. Som en grapefrukt. For det er skikkelig dritt. Og man blir skikkelig dritt også.


5. mars var jeg på overtidskontroll. Verdens greieste og mest forståelsesfulle lege. Ei svensk jente på min alder som kunne fortelle meg at igangsetting eventuelt ville bli på tordag. Og jeg begynte å gråte. Jeg gråt og gråt. Jeg orker ikke mer, sa jeg. Det presser og murrer og durer og nærmest piper. Jeg har en toåring som av uante grunner ikke syns natta er egnet for soving, som syns veien til barnehagen er så lang at hun legger seg ned og må bæres. Jeg sover ikke for jeg vekker meg selv av snorkinga, hvis ikke min elskede mann er så elskverdig og vekke meg da. Jeg vil ikke mer. "Jeg ser du er sliten" sa den snille damen "Jeg skal sjekke om vi kan gjøre det tidligere. Men, ikke i dag." Jeg kunne skimte et lys i enden av tunnelen. Det var noen dager jeg tenkte at jeg kom til å bli FEM og TV2 Bliss sin nye dokumentar "Jenta som aldri fødte". Time for igangsetting ble satt til tirsdag kl 09:00. I tillegg ble jeg strippet (hvis du ikke vet hva det er kan du google det eller la det være, er du mann er du så heldig at du ikke trenger å tenke på det engang). Litt lettere til sinns dro jeg hjem. Hele den helga hadde jeg regelmessige og sterke kynnere, men de tok seg aldri opp. Søndag ble det stille, ingen kynnere, ingen murring - jeg kjente meg ikke gravid engang. Fine greier, ny runde meg igangsetting...

Mandag morgen kom Emma ramlende kl 06.05. Kosestund i senga er obligatorisk.
06:10: Merkelig følelse i magen, men slettes ikke rier.
06:15: Einar kommer opp for å si hade
06:20: Enda en "vondt". Kanskje Einar burde bli hjemme? Nei, han har allerede kledd på seg han (?) så det mente han var en teit idè. Jeg sa meg enig.
06:30: Okei... Men, du må følge Emma i barnehagen for jeg tror ikke jeg klarer å gå.
07:15: Proklamerer høyt og tydelig at nå må vi få rævva i gir for denne dama føder ikke uten smertestillende!
07:30: Bøyd over panseret på bilen hylende mens Einar sier at vi nok burde skynde oss.
07:50 En stressa Einar, sittende fast i rushtrafikk 10 minutter fra sykehuset, prøer å berolige meg med at køa sikkert løsner snart. "Da e det straka vegen!" Jeg hadde nok med mitt, om det så hadde vært en steppende elefant foran bilen hadde jeg ikke ensa det.
08:10: Endelig på sykehuset. I en kjempevond rie får Einar passet sitt påskrevet da han kjærlig stryker meg på ryggen og lurer på om jeg trenger å sette meg ned. 2 sekunder etterpå står det 4 sykesøstre rundt meg og geleider meg inn på fødestua.

Kjortelen kommer på og jeg undersøkes. "Bare så æ har gitt beskjed før det e for seint: æ skal ha epidural!" Jordmora, Dominica, kikker på meg og sier på gebrokken norsk. "Du har full åpning og pressrier, du får ikke smertestillende." Vi hadde aldri en sjanse jeg og Dominica, jeg la henne for hat der og da. 09:58 var Magnus ute etter diverse trusler, stygge ord, bedende blikk og forsøk på å sparke vekk jordmor Linda som måtte komme å bistå. Å føde uten smertestillende var vondt, heftig og ti ganger bedre enn første gang. Jeg kunne nok korta ned tida litt om jeg ikke hadde "holdt igjen" under pressriene. Einar klipper navlestrengen og Magnus får komme i armene mine. En perfekt, nydelig gutt. Det kan liksom ikke sammenlignes med noe. Det er en følelse av fullkommenhet idet du får babyen i armene. Akkurat der og da gir verden total mening og livet tar en bitteliten pause. Nå har jeg to: en jente og en gutt. Friske og raske. Man blir ikke heldigere!

Og nå er vi altså komplett, for dette gjør jeg ikke igjen. Jeg tør ikke ta sjansen. Familien vår er slik den skal være - Einar, Beira, Emma, Magnus og meg. Mamma, pappa, storesøster og lillebror. Magnus er rolig, blid, oppmerksom, nydelig og akkurat sånn som Magnus skal være ❤ Han har allerede en tøff sans for humor, elsker Fantorangen og gliser fra øre til øre når han ser Emma. Han koser masse og er en ekte mammadalt. Han har meg allerede tvinna rundt lillefingern. Hvem kan motstå det svære, tannløse gliset og det merkelig forsøket på å le. Fine, fine Gnussern! Vi er faktisk verdens heldigste vi, Einar og jeg

❤ MagnusDalhøy Sveen. Født 16.03.2015 kl. 09:58 ❤

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar