Lange uker

Hei fine folk!

Du vet du blogger sjeldent når du føler du må starte hver bloggpost som et reisebrev... Tida går liksom fort og sakte på én og samme tid, og denne bloggen kommer langt ned på lista over ting jeg føler for å gjøre når man endelig plasserer stumpen i sofaen. Dessverre.

Her har vi gjort unna 1,5 uke med sykdom. -Einar avsluttet hotellhelga mi med å bli syk. Jeg fulgte opp på mandag kveld. Så da lå vi der da - mannen med kraftig influensa og jeg med lungebetennelse. Emma holdt seg heldigvis frisk og rask, og var utrolig snill og forståelsesfull gjennom det hele. Ikke at hun hadde særlig valg, for vi var begge rimelig nedkjørt. Nå er vi friske alle som en, kun en snufsete mamma som henger igjen.

I dag er jeg i uke 37+0. Det betyr at hvis lillebror blir født nå, vil han ikke bli regnet som prematur. Jeg er ganske klar for å få han ut nå, men han skal få bli så lenge han mener det er nødvendig. Han veier nå ca 3 kilo og er noen-og-førti cm lang. Han sparker og turner, men det merkes at det blir mindre plass til akrobatikken hans. Jeg er i grunn blitt en rund ball, man kan ikke se at jeg er gravid dersom man ser meg bakfra. Jeg er mindre enn jeg var med Emma, men så er jo også lillebror noe mindre enn hva Emma var. Dersom jeg går på overtid og ender med å bli igangsatt er det akkurat 5 uker til dato for igangsetting i dag. Så, om noen uker er han her - uansett hvor vrien han måtte ønske å være.

I dag har jeg også vært på jobb og sagt farvel. Jeg ble jo 100% sykemeldt forrige onsdag grunnet lungebetennelsen, så jeg har ikke vært på jobb siden da. I morgen går jeg offisielt ut i permisjon, så i dag var det innlevering av adgangskort og diverse ting som måtte på plass i forbindelse med at jeg slutter. Siden jeg er vikar er det jo slik at jeg ikke egentlig skal tilbake etter permisjon - selv om jeg vel har mine mistanker om at jeg ender der enda en gang. Det er noe med disse vanene :)

Avslutter med noen bilder fra de siste ukene. Den fine lille jenta på bildene under utvikler seg i rekordfart og 2-års trassen er i full blomst. At det kam være så forferdelig å kle på seg eller skifte bleie var jeg ikke klar over, men det ropes "mord" gjennom tårer og snørr, så det må nok være rimelig opprivende for en liten kropp...

Håper dere har det flott, kanskje neste gang jeg roter meg inn på bloggen her, er for å fortelle at lillebror har meldt sin ankomst. Det er lov å håpe :)

Hilsen

onkel Reisende Mac