Jeg klør i fingrene etter å ta over huset. Jeg har så mange planer! Det er jo et meget enkelt hus sånn det står nå, for meg ser det ut som de som har bodd der egentlig aldri rakk å sette sitt preg på det. Det er ofte ikke så mye som skal til - litt maling, pynt, møblering og bilder.
I mitt hodet er det kjøkkenet som skal under kniven først. Jeg har store planer! De er ikke store i form av høyt budsjett og total oppussing, men i form av enkle grep som kommer til å endre hele utseende på rommet og gjøre det mer vårt. For huset er jo faktisk vårt! Det har nok ikke sunket inn helt. Det hender det slår ned i meg som lyn fra klar himmel - vi eier et hus. Vi eier det huset vi alltid har drømt om å eie. Vi står fritt til å plante, male, pusse opp og kanskje til og med ombestemme oss og gjøre om på ting igjen. Og vi trenger ikke tenke "Vi bør nok holde det så nøytralt som mulig, slik at det er enklere å selge om noen år." Vi kan kjøre vår egen stil, være mer vågale i fargebruken og møblering. Jeg gleder meg så innmari! Jeg skal plante kirsebærtre og Einar skal ha flaggstang. Emma kan springe barbeint i gresset og Beira kan kose seg i skyggen fra hekken eller kirsebærtreet på varme dager. Når vi er slitne etter en lang dag kan vi hive oss i boblebadekaret vårt. Jeg kan sole meg i bikini uten å lure på om nabogutten sitter i vindu og blendes av min smekre hvitfarge.
Det er ikke slik at alle våre problemer magisk løser seg når vi flytter dit, men kjære meg hvor mye enklere ting blir. Praktiske ting som i dag gjennomføres på tungvinte måter vil bli mye enklere. For ikke å snakke om min kjære mann som pleier å kjøre bilene sine til svigers for vasking og mekking; han kan nå stå i garasjen sin og gjøre det han må. Blir han ikke ferdig kan han gå inn å legge seg og så fortsette dagen etter, eller neste uke, uten å være i veien for noen. Jeg vil flytte inn i dag. Helst i går. Gjerne før Emma ble født...
Etter nok en gang å ha trillet Emma x antall ganger over verandadørlisten - fordi verandaen vender ut mot gata og enkelte av barna som bor her hverken bruke inne- eller utestemme, men hyler som om de prøver å få kontakt med utenomjordisk liv - så kjenner jeg at leiligheten her er oppbrukt, trasig og tungvin. Så takke meg til enebolig i landlige omgivelser, byen og leven kan vi oppsøke når vi ønsker det. Amen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar